Disse dager som kommer og går. Når oppdager man at man er i selve livet? Man bør vel ha levd litt før man stopper og kjenner på alle disse dager som kommer og går. Er selve livet. Bare de som har levd lenge nok til å kjenne på de oppturer og nedturer som livet har, kan si at man har levd.
Ingen mennesker, ei heller i Norge kan leve uten at man møter glede, nytelse, sorg og sinne, kanskje hat og kjærlighet. Det er det som er så fascinerende med alle disse dager kalt livet. Man vet aldri hva morgendagen bringer. Heldigvis.
Jeg vil si at det er den selveste hverdagen, de det er flest av som er selve livet. Da du smører din mat før du går på jobb eller skole. Da du står der og venter i sludd og regn, på en buss som aldri kommer.
Ellers ser du busser over alt. Hele tiden. Når du ikke trenger den.
Du lever selve livet da du er på “date” og det er fullklaff. Når du står på flyplassen i Thailand og finner ut at du har glemt igjen passet på hotellet, og flyet skal ta av om 40 minutter.
Disse dager som kommer og går…
Det er de dager man kjenner kulden biter deg i ansiktet på fjellet, du er med kjæresten og “svigers” og holder på å fryse-hjel, men tør ikke å si noe fordi du er redd for at de skal synes du er en pingle.
– De unge tenker nok ikke så ofte at “NÅ lever jeg”, de tar hver dag som en selvfølge. Ihvertfall de som ikke har bekymringer, og det har de færreste unge mennesker i Norge i dag. Til tross for at noen mobbes, andre sliter med å finne venner eller en kjæreste. Jevnt over tror jeg de fleste barn og unge voksne har det ok.
Man må mele sin egen kake fra fødsel til grav. Fra man er ganske ung kan det være smart å legge langsiktige planer for å gjøre det beste ut av livet. Allikevel vil det for de fleste skje uforutsette ting, man kan ikke vite noe om framtiden. Kanskje det er like greit?
– Hva er meningen med livet, og hvorfor er vi her? Jeg er bare en simpel blogger med alt for mange følelser inni meg som jeg prøver å få formidlet til deg som er så klok og smart at du leser alt dette. Det er også en viktig del av livet. Å lese, skrive, føle på det som står skrevet, bruke fantasien og se for deg handlingen i ditt hode, dine bilder.
Man har ikke levd nok etter min mening, før man har kjent på en uforbeholden kjærlighet til et annet menneske. Det være seg sine foreldre, en god og nær venn, en ektefelle eller sitt barn.
De aller fleste mennesker har en uforbeholden grenseløs og ubeskrivelig kjærlighet til sitt barn. En medfødt flamme som er der fra barnet kommer til verden, som aldri dør.
De dager man har opplever med sine barn som betyr så mye, føler man at man lever i disse dager vi kaller livet.
Kan det være meningen med livet? Den bunnløse kjærligheten man har får sine barn? Er kjærligheten det viktigste og selve meningen med livet?
Foto: Flickr/ Venu Dharmaji
Vargas
Trackback/Tilbaketråkk